Lekser: ingen løsning

Lekser har en intuitiv appell. Ved å utvide skoledagen til å også gjelde kveldstid, kan elevene gjøre alenearbeid mens læreren har fri, og dermed utnytte lærertiden best mulig. I den tradisjonelle, akademiske forståelsen av læring og skole skal elevene lese hjemme og få forelesning over det samme stoffet dagen etter.

For leksenes del kommer kritikken fra tre hold. For det første slår enkelte forskningsrapporter sprekker i antakelsen om at lekser gir mer læring (punktum). For det andre øker lekser foreldrenes betydning for resultater. For det tredje kan verdien av lekser diskuteres opp mot andre fritidsaktiviteter.

Gir lekser mer læring?

Det virker umiddelbart svært merkelig at lesing av skolearbeid på kveldstid ikke skulle gi bedre absolutt nivå på skoleprestasjonene, men enkelte rapporter antyder nettopp dette — og ikke minst peker forskningen på at en eventuell positiv effekt er temmelig liten.

Jeg vil her drodle litt fritt over mulige årsaker til dette paradoksale funnet. Det finnes ikke i nærheten av nok forskning til å avgjøre hvilke som er sanne, så en slik produktiv prosess er på sin plass.

Den viktigste eksogene faktoren er at også fritidsaktiviteter kan ha positive læringseffekter. En elev som er dødsliten gjennom alle skoledagene fordi hun ikke bedriver noen fysisk aktivitet, vil kunne få så mye mindre utbytte av skoletiden at leksetiden ikke kompenserer for det. Dette begrenser seg heller ikke til rent fysiske problemer. Det finnes overbevisende pedagogiske argumenter for at barn nyttegjør seg av taktil innlæring (ved sansing). Hvis lekser går på bekostning av klatring i trær, kan det på sikt gjøre det vanskeligere for barnet å forstå tredimensjonalitet, fordi den spatielle forståelsen er dårlig innarbeidet. Tilsvarende gjelder for balanse og mange deler av naturvitenskapene, men også f.eks. dataspill er vist å ha en betydelig, positiv effekt for øye-hånd-koordinasjon — i neste omgang en viktig evne innenfor alt fra estetiske fag til grafteori.

Som om ikke dette var nok, er det viktige holdepunkter for at elevenes selvfølelse er viktig for mengden innlæring. For mange elever vil det være betydelig mer stimulerende for selvfølelsen å spille fotball eller leke kongen på haugen enn å slite seg gjennom lærebøker i matematikk.

Endogent er det viktig å påpeke at lærernes adferd i sammenheng med lekser er helt avgjørende. Vi kan tenke oss at noen lærere bruker lekser for å outsource læringsprosessen, mao. at de velger å gi de «tregeste» elevene «resten» i lekser, i stedet for å lede dem gjennom det. En slik oppførsel vil åpenbart være uheldig for denne elevens læring. Lekser må være nøye uttenkte biter av prosessen som lar seg gjennomføre uten oppfølging for å fungere.

TIMSS-undersøkelsen viser at norske lærere bruker minst tid i hele OECD-området på oppfølging av lekser, selv om de gir godt over gjennomsnittet mye lekser. Det kan derfor være ting som tyder på at den norske pedagogiske tradisjonen knyttet til lekser er særlig upedagogisk.

Oppfølging av lekser i naturfag, Norge sammenliknet med gjennomsnittet av de landene som deltok i TIMSS-undersøkelsen. Prosent av elevene i 8. klasse 2003 Kilde: Martin mfl. 2004

Sosiale forskjeller

En rekke studier peker på at lekser øker forskjellene i skolen. De elevene som har ressurssterke foreldre får mye bedre oppfølging av sine foreldre. I tillegg kan vi trygt anta at elevene fra ressurssvake hjem i gjennomsnitt dårligere tid per enhet lekser. De har både mer lekser (fordi de får gjort mindre i skoletiden) og dårligere tid (pga. større krav til bidrag til husholdningen).

Marte Rønnings «Who benefits from homework assignments?» bruker empiri fra Nederland til å vise akkurat dette. I hennes rammeverk finner hun at a) elever fra priviligerte familier får bedre karakterer når de får lekser, b) elever fra upriviligerte familier får dårligere karakterer når de får lekser og c) i gjennomsnitt er effekten ikke signifikant.

Dette resultatet er ikke spesielt overraskende, men det er viktig likevel. Det er også viktig å peke på at forskningen på leksehjelp ikke entydig viser at dette hjelper de minst priviligerte. Dette skyldes igjen to forhold: for det første benytter de «skolesvake» seg i mindre grad enn man kunne forvente seg av dette tilbudet, og for det andre er lærekreftene på slike tilbud ofte svakere og mindre tallrike enn i en ordinær skoledag (og vesentlig dårligere enn foreldrene til den priviligerte kameraten). I tillegg kommer alle momentene nevnt over: at leksehjelpstiden fortrenger andre arenaer som kan være vel så viktige for læring.

Konklusjon

Lekser er et alt for vidt begrep til å ta stilling til det som helhet — for eller mot lekser. Har du klart å motivere elevene til å lese skjønnlitteratur, er det ikke noe galt i at de gjør det på fritiden. Har du derimot elever som sliter med konsentrasjonen og motivasjonen er det absurd å tenke seg at de skal kunne klare jobben alene, hjemme. For disse elevene er lekser et prosjekt uten håp om suksess.

Tilføyelse: Jeg har fått noen reaksjoner på tittelen og spørsmål om hva jeg mener om lekser. Jeg mener altså tittelen svært bokstavelig: Lekser er definitivt ingen løsning på problemer i norsk skole i seg selv, det være seg sosiale ulikheter eller svakt faglig nivå. Jeg mener dette begge veier. Verken mer eller mindre lekser vil løse disse problemene. Samtidig mener jeg ikke at lekser nødvendigvis er skadelig, men at forskning og internasjonale sammenligninger tyder på at lekser må anvendes med omhu for a) å ha læringseffekt (!) og b) for å unngå at de bidrar til økte sosiale forskjeller. I tillegg peker enkelte funn i Norge på at vi er blant landene som er lengst unna å anvende den nevnte omhu.